STORE HVITE FJELL av Sigve Lauvaas * Side 18-20 (Bok2-2012)

M.Skjelbred-Ill.22

Side 18

DRIFT

Er det vinden som driver seilet?

Ordene har vi sammen.

Vinden har vi hver for oss.

Hva driver menneskene til store høyder?

Regnet stuper imot oss,

Og skriften strømmer fra alle kanter

Til en foss.

Vi klarer ikke ta imot alt.

Vi drives som sauer mot fjellbeite,

Og lammes av frost og snø.

Og villdyr driver oss til muren

For uleselig språk.

BOKSTAVER

Snart har vi ikke nok bokstaver,

For stormen tok tegningen,

Og ingen har sett bøkene siden da.

Men stadig nye bokstaver hvisker

I vårt indre.

Og vinden bretter ut lauv på veien

Så vi kan lese skriften

Som en åpenbaring fra tidenes morgen.

Bokstavene gløder og lyser

Og tenner håp i vårt indre, som plutselig ser

Bak sløret av svarte fjell

En ny morgen med sommerfugler

Som løfter sine vinger

Og lander på en gåtefull flystripe

I tidenes almanakk.

Men vi må ikke glemme navnet,

Og skriften i vinden

Som pløyer gjennom alle luftlag

Til speilet i vårt hjerte,

Der vi langsomt kan mimre kavalkaden

Gjennom alle rom

Til en gotisk katedral i Wien,

Der Mozart ble bysset til hvile

Før rekviemet kunne høres i fjellet.

Side 19

UNGDOM

Ungdomstiden

Legger ikke skjul på hvem vi er.

Våre nye strenger klimprer

Som et resultat av vandring og vær.

Vi har jordkjenning fra første stund,

Og ser mot fjerne kyster

Til horisonten med store hvite fjell.

Alltid har jeg hatt dette synet,

Som rører i mitt indre,

At hele jordene består av et rom

Med vegger og tak.

Her er ungdommens vugge,

Her vokser gran og furu, bjørk og lyng

Inn i landskapet, og setter dype røtter

Så stammen kan stå støtt,

Selv i urolig vær.

MØTE

Vi møtes i det store rommet,

Og hører hverandres stemme som musikk

Fra en dyp brønn.

Vi er hjelpeløse, men vi er mange

Som kan trøste og bære,

Og vi kan skrive hverandres navn

Som en blomsterhilsen.

Vi møtes, og går under stjernene

Som en flokk umyndige barn, som ungdommer

På tur med ryggsekk

For å bli kjent i landet.

Og mest av alt blir vi kjent med hverandre,

Som måler avstand og dybde

I hvert spor vi preger,

Som en forlystelig lek.

Vi møtes, og gir av oss selv som venner

Skulder ved skulder,

Og brenner av lengsel til den ene

Som hilser med tynn hud.

Side 20

MEDITERE

På fjellet kan vi meditere

Under himmeltak.

I et fredelig rom

Kjenner vi oppdrift til meditasjon og bønn.

Vi sitter sammen, og er i samme båt.

Vi skal over fjorden,

Og kjenner på tyngdekraften.

Vi ser fuglene seiler, seiler.

Og vinden kommer stille til oss

Med vin og brød.

GAMMEL

Som gammel mister vi kraft,

Men viljen er der kanskje?

Og vi roper etter våre nære.

Vi trenger flere hender, og flere lys.

Noen må se for oss

Når vi blir gamle og grå.

Og vi trenger gjerne et speil på veggen

For å holde styr på virkeligheten,

Og kjenne hva som er rett og galt.

Gamle har ofte hundre nøster,

Og ikke alt er like lett.

Maskene rakner opp,

Og strikket blir som floker i håret.

Vi må være flittige å vinne garn

Når vi er gamle.

Men når hendene ikke holder mål,

Kan vi trygt ta fri,

Og lytte til ”deilig er jorden”.

Usynlig kommer noen inn i rommet

Når vi sover.

Det er som en engel våker over oss

Og gir oss en natt med dyp søvn,

Som glir i en bue i grålysningen,

Når drømmen er ferdig

Og frokosten servert.